Aqueduct of the Gier (fransk Aqueduc du Gier) er en gammel romersk akvedukt trolig bygget i det 1. århundre e.Kr. for å gi vann til Lugdunum (Lyon), i det som nå er Øst-Frankrike. Det er den lengste og best bevarte av fire romerske akvedukter som tjente den voksende hovedstaden i den romerske provinsen Gallia Lugdunensis. Den hentet vannet fra kilden til Gier, en liten sideelv til Rhone, i skråningene til Mont Pilat, 42 km (26 mi) sør-vest for Lyon.

Følger en slynget sti, kl. 85 km (53 mi) er akvedukten til Gier den lengste kjente av de romerske akveduktene. Ruten har blitt sporet tilbake i detalj, etter de mange restene. Akvedukten forlater høylandet til Massif du Pilat, departementet Loire, omslutter overflaterelieffet og krysser departementet Rhône, og passerer gjennom Mornant, Orliénas, Chaponost og Sainte-Foy-lès-Lyon for å avslutte ved Lyon.

I sin utstrekning trekker den på hele repertoaret av romerske teknikker for akveduktbygging, og tar en helning som i gjennomsnitt er 0,1 %, eller en meter hver kilometer. Det er 73 km (45 mi) med dekkede grøfter lagt med en betongkulvert 3 m (9,8 ft) høy og 1,5 m (4,9 ft) bred, som er senket så dypt som 4 m (13 ft) under landoverflaten. Akvedukten går gjennom 11 tunneler, hvorav en, nær Mornant, er 825 m (2707 ft) i utstrekning. Tilgang for rengjøring og reparasjoner var gjennom kummer på 77 m (253 ft) avstander. Det er rundt tretti strekninger i friluft. Det er ti strekninger hevet på vegger og buer, som gir de mest spektakulære synlige restene av akvedukten (illustrasjoner).

Fire omvendte sifontunneler krysser de spesielt dype og brede elvedalene i Durèze, Garon, Yzeron og Trion på rørbroer hevet på høye buer. I disse fylte vann et nedsenket tanktårn (castellum) på kanten av en skråning. Tanken utførte en overgang mellom åpen kanalstrømning og en blyrørledning. Fra castellum ble vann ført, nå under trykk, i et sett med lufttette blyrør lagt side om side, med loddeforbindelser, ned dalskråningen, over en bro som spenner over elven – hvis brygger og buer er de mest bemerkelsesverdige restene av systemet – og opp mot skråningen, til en tank som er litt lavere enn hodetanken, og mister bare litt hydraulisk hode i prosessen. De omvendte sifonene unngikk brobygging av dype daler med arkade på arkade av buer, som ved Pont du Gard, som markerer grensen for et slikt system.