Beijings underjordiske by er et enormt nettverk av tunneler og saler og rom til alle slags bruk som ble bygget i Beijing på ordre fra Mao Zedong. Den underjordiske by var en forberedelse på en fryktet krig mot Sovjetunionen, og kunne i teorien få plass til 40 prosent av byens daværende befolkning. Byggeordren kom i 1969 da det var trefninger mellom kineserne og sovjeterne om Zhenbao-øya i grenseelven Heilongjiang. Det var meningen at anlegget skulle motstå atombomber.

Tunnelene ble bygd mellom 1969 og 1979, og mer enn 300 000 borgere, deriblant skolebarn, gjorde en innsats. Tunnelene har en samlet lengde på over 30 kilometer og dekker et areal på 85 kvadratkilometer åtte til atten meter under bakken. Det ha om lag ett tusen saler som skal kunne motstå bombeangrep. Noe kart over tunnelnettet er ikke blitt gjort alment tilgjengelig, men det antas at tunnelene knytter sammen hele det sentrale Beijing og har utløpere til høydene vest for byen.

Det gjenstår i dag (2008) én inngang til undergrunnen, mens det tidligere var tre for almenheten, i tillegg til en mengde små innganger fra boliger og kontorer. Det gis nå omvisninger i anlegget, fra nedgangen ved gaten Xi Damochanjie nr 62. Man kan få se noen av rommene ment som lagerrom og forretninger, restauranter, klinikker, skoler, teatere, lesesaler og fabrikker. Anlegget hadde ofgså en bane for rulleskøyter, lager for korn og olje, barbersalonger og ent soppdyrkingsanlegg – ettersom sopp kan vokse selv om det ikke er mye lys.

Det antas at anlegget ble brukt av regjeringsledelsen under kulturrevolusjonen for å komme seg lettere rundt i byen. Styrker fra Folkets frigjøringshær benyttet det da de forberedte seg på å slå ned demonstrasjonene på Tiananmenplassen i 1989.