Barabar Hill-hulene (Hindi बराबर, Barābar) er de eldste overlevende klippegrottene i India, som dateres fra Maurya-riket (322–185 fvt). noen med Ashokan-inskripsjoner, som ligger i Makhdumpur-regionen i Jehanabad-distriktet, Bihar, India, 24 km (15 mi) nord for Gaya.

Disse grottene ligger i tvillingåsene til Barabar (fire grotter) og Nagarjuni (tre huler); grotter i den 1,6 km (0,99 mi) fjerne Nagarjuni-høyden blir noen ganger pekt ut som Nagarjuni-grottene. Disse klippekamrene har dedikasjonsinskripsjoner i navnet "Kong Piyadasi" for Barabar-gruppen, og "Devanampiya Dasaratha" for Nagarjuni-gruppen, antatt å dateres tilbake til det 3. århundre fvt under Maurya-perioden, og tilsvare hhv. Ashoka (regjerte 273–232 f.v.t.) og hans barnebarn, Dasharatha Maurya.

Den skulpturerte rammen til inngangen til Lomas Rishi-hulen er den tidligste overlevelsen av den ogee-formede "chaitya-buen" eller chandrashala som skulle vært et viktig trekk ved indisk steinskåret arkitektur og skulpturell utsmykning i århundrer. Formen var tydeligvis en reproduksjon i stein av bygninger i tre og andre plantematerialer.

Grottene ble brukt av asketer fra Ajivika-sekten, grunnlagt av Makkhali Gosala, en samtidig av Gautama Buddha, grunnleggeren av buddhismen , og av Mahavira, den siste og 24. Tirthankara av jainismen. Ajivikaene hadde mange likheter med buddhismen så vel som jainismen. Tilstede på stedet er også flere bergskåret buddhistiske og hinduistiske skulpturer og inskripsjoner fra senere perioder.

De fleste grottene i Barabar består av to kamre, skåret helt ut av granitt, med en høypolert indre overflate, "Mauryan polish" også funnet på skulpturer, og spennende ekkoeffekter.

Grottene ble omtalt – lokalisert i en fiktiv Marabar – i boken A Passage to India av den engelske forfatteren E. M. Forster. Disse ble også vist i boken The Mahabharata Secret av den indiske forfatteren Christopher C. Doyle.