Kalmarunionen

Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene i Danmark, Norge og Sverige som ble dannet i 1397 og oppløst i 1523. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i Finland, de norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland, og jarledømmene Orknøyene og Shetland. Unionen ble grunnlagt i et møte på Kalmar slott i 1397, hvor den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være vitne til utferdigelsen og beseglingen av unionsbrevet og til kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre kongerikene.

Unionsbrevet som ble laget ved dette møtet, er bevart, og det har gitt opphav til ulike historiske tolkninger av hvordan de tre kongerikene ble styrt. Erik av Pommern ble etterfulgt av Kristoffer av Bayern, men ved hans plutselige død i januar 1448 sto Kalmarunionen uten konge. Siden unionen var et valgmonarki, kunne Norge og Sverige velge en annen tronfølger enn Danmark, noe som førte til tronstrid i alle tre riker. Ikke før i 1457 ble Kalmarunionen igjen samlet under en konge, Christian I. Christians styre var relativt kortvarig, og også hans etterfølgere Hans og Christian II satt på alle tre tronene relativt kortvarig.

I Sverige åpnet det seg politiske muligheter for å trekke seg permanent ut av unionen. I 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, og under hans ledelse førte svenskene det som senere ble kalt den svenske frigjøringskrigen, og vant sin uavhengighet, slik at Kalmarunionen i praksis ble oppløst. På sitt største strakte Kalmarunionen seg over ca. 3 000 000 kvadratkilometer, noe som gjorde den større enn både Kievriket og det senere Storfyrstedømmet Moskva. Unionen var derfor en av Europas største stater i flatemål. Da den ble oppløst, hadde den (med små avbrudd) vart i 126 år.

Historikeren Gottfrid Carlsson karakteriserer unionen som en «føderasjon», selv om Kalmarunionen aldri hadde noen lovgivningsmakt på føderalt nivå. Historikeren Dick Harrison beskriver unionen som «en stor, permanent personalunion som forsøkte å samle kreftene for å skape en militær motvekt mot felles fiender». Historikeren Erik Lönnroth ser på unionen som en viktig politisk og økonomisk demning mot den tyske ekspansjonen nordover i løpet av 1300-tallet. Da de tidligere utenrikspolitiske truslene Hansaforbundet, Den tyske orden og fyrstene i Nord-Tyskland forsvant eller falt på 1500-tallet, svekket også dette Kalmarunionens primære formål og berettigelse.