Rialtobroen (italiensk: Ponte di Rialto) krysser Canal Grande i Venezia. Det er den eldste broen som krysser kanalen, og broen med sine handelsboder er et av de mest kjente landemerkene i byen.

I 1181 bygget Nicolò Barattieri en pongtongbro over Canal Grande. Den ble kalt Ponte della Moneta, kanskje fordi det var en myntprodusent ved det østlige brofeste.

Markedet i Rialto på den østlige siden av broen utviklet seg og ble viktigere. Dette økte trafikken på pongtongbroen. Omkring 1250 ble den erstattet av en trebro. Den fikk et midtparti som kunne heves for å slippe gjennom høye skip. Markedsstedet gav nå navn til broen. I første halvdel av det 15. århundre ble det bygget to rader med butikker på langs av broen. Utleie av disse butikkene ga inntekt til Venezias myndigheter, noe som bidro til broens vedlikehold.

Vedlikehold var essensielt for trebroen. Den ble skadet av brann i revolten som Bajamonte Tiepolo ledet i 1310. I 1444 kollapset broen av vekten av folkemengden som ville se en båtparade. I 1524 var det på ny en kollaps.

Ideen om en bro av sten kom i 1503. I de etterfølgende årtiene var det flere prosjekter som ble vurdert. Myndighetene ba i 1551 om å få forslag til å fornye broen. Berømte arkitekter som Jacopo Sansovino, Palladio og Vignola la alle frem forslag som fordi de baserte seg på flere buer, ikke ble antatt.

Den nåværende stenbroen ble designet av Antonio da Ponte. Det ble en bro med ett spenn, og den ble ferdig i 1591. Den har klare likheter med trebroen den erstattet. To ramper leder opp til den sentrale protico. På begge sider av portikoen har rampene rader med butikker. Arkitekten Vincenzo Scamozzi var så skeptisk til broens konstruksjon at han spådde at den ikke ville bestå. Imidlertid har broen etterhvert blitt et av Venezias kjennemerker. Brobuen støttes på hver side av kanalen av 6000 skråstilte tømmerstokker (lerk eller eik) som er hamret/kjørt ned i lagunens bunn.