مصر القديمة ( Oldtidens Egypt )
Oldtidens Egypt er den tidlige egyptiske sivilisasjon i det nordøstlige Afrika, konsentrert langs de nedre delene av Nildalen. Sivilisasjonen ble til en gang rundt 3300 f.Kr. (i henhold til dagens egyptologi) med den politiske samlingen av Øvre og Nedre Egypt under den første farao. Historien til oldtidens Egypt består av en rekke av stabile kongedømmer, adskilt av perioder med relativ ustabilitet kjent som mellomliggende perioder: Det gamle riket i tidlig bronsealder, mellomriket i midtre bronsealder, og det nye rike i sen bronsealder.
Oldtidens Egypt nådde høyden av sin makt i det nye rike, og i Ramses-epoken da landet var rival og utfordrer av det hettittiske rike, det assyriske rike, og det mitanniske rike, men gikk deretter inn i en periode av gradvis nedgang. Egypt ble invadert eller erobret av en rekke utenlandske makter (som kanaanittene/hyksosene, libyerne, nubierne, assyrerne, babylonerne, persiske akamenidene, og makedonske grekere) i den tredje mellomepoke og senepoken. I kjølvannet av Aleksander den stores død, etablerte en av hans hærførere, Ptolemaios I Soter, seg som den nye hersker av Egypt. Dette greske ptolemeerdynastiet styrte Egypt fram til 30 f.Kr. da det under dronning Kleopatra falt inn under Romerriket og ble en romersk provins.
Den vellykte framgangen og den relative stabiliteten til oldtidens egyptiske sivilisasjon kom fra dets evne til å tilpasse seg forholdene langs Nilen. De forutsigbare oversvømmelsene og den kontrollerte irrigasjonen av den fruktbare dalen, frambrakte et matoverskudd som igjen fremmet sosial utvikling og kultur. Med økte ressurser fremmet den egyptiske administrasjonen utvinning av mineraler i Nildalen og de omliggende ørkenregionene, det tidlige utviklingen av et uavhengig skriftsystem, organiseringen av kollektiv konstruksjoner og jordbruksprosjekter, handel med de omliggende regionene, og militære med vilje og evne til å beseire utenlandske fiender og sikre egyptisk dominans. De ekspanderte utover egne naturlige grenser mot Egeerhavet, Sudan, Libya og store deler av sørvestlige Asia, og egyptisk kontrollert område strakte seg så langt østover som til elven Eufrat. Motivering og organisering av disse aktivitetene var et byråkrati og en elite av skrivere, religiøse ledere, og administratorer som sto under kontroll av en farao som sikret samarbeid og forening av det egyptiske folket over store områder i et detaljert system som ble sementert av religiøs overbevisning.
Les merOldtidens Egypt er den tidlige egyptiske sivilisasjon i det nordøstlige Afrika, konsentrert langs de nedre delene av Nildalen. Sivilisasjonen ble til en gang rundt 3300 f.Kr. (i henhold til dagens egyptologi) med den politiske samlingen av Øvre og Nedre Egypt under den første farao. Historien til oldtidens Egypt består av en rekke av stabile kongedømmer, adskilt av perioder med relativ ustabilitet kjent som mellomliggende perioder: Det gamle riket i tidlig bronsealder, mellomriket i midtre bronsealder, og det nye rike i sen bronsealder.
Oldtidens Egypt nådde høyden av sin makt i det nye rike, og i Ramses-epoken da landet var rival og utfordrer av det hettittiske rike, det assyriske rike, og det mitanniske rike, men gikk deretter inn i en periode av gradvis nedgang. Egypt ble invadert eller erobret av en rekke utenlandske makter (som kanaanittene/hyksosene, libyerne, nubierne, assyrerne, babylonerne, persiske akamenidene, og makedonske grekere) i den tredje mellomepoke og senepoken. I kjølvannet av Aleksander den stores død, etablerte en av hans hærførere, Ptolemaios I Soter, seg som den nye hersker av Egypt. Dette greske ptolemeerdynastiet styrte Egypt fram til 30 f.Kr. da det under dronning Kleopatra falt inn under Romerriket og ble en romersk provins.
Den vellykte framgangen og den relative stabiliteten til oldtidens egyptiske sivilisasjon kom fra dets evne til å tilpasse seg forholdene langs Nilen. De forutsigbare oversvømmelsene og den kontrollerte irrigasjonen av den fruktbare dalen, frambrakte et matoverskudd som igjen fremmet sosial utvikling og kultur. Med økte ressurser fremmet den egyptiske administrasjonen utvinning av mineraler i Nildalen og de omliggende ørkenregionene, det tidlige utviklingen av et uavhengig skriftsystem, organiseringen av kollektiv konstruksjoner og jordbruksprosjekter, handel med de omliggende regionene, og militære med vilje og evne til å beseire utenlandske fiender og sikre egyptisk dominans. De ekspanderte utover egne naturlige grenser mot Egeerhavet, Sudan, Libya og store deler av sørvestlige Asia, og egyptisk kontrollert område strakte seg så langt østover som til elven Eufrat. Motivering og organisering av disse aktivitetene var et byråkrati og en elite av skrivere, religiøse ledere, og administratorer som sto under kontroll av en farao som sikret samarbeid og forening av det egyptiske folket over store områder i et detaljert system som ble sementert av religiøs overbevisning.
Mange av landevinningene til oldtidens egyptere, som steinbryting, landmåling, ingeniørkunst og konstruksjonsteknikker som gjorde det mulig å bygge monumentale pyramider, templer og obelisker: Pyramidene ved Giza, som ble bygget i det fjerde dynasti, er symboler på religionens og statens makt. Den største pyramiden, Kheopspyramiden, er det eneste gjenværende av oldtidens syv underverker. Det ble utviklet et system av matematikk, et praktisk og effektivt system av teknikker innenfor medisin, irrigasjon, og jordbruk. Egypterne bygget de første kjente skip, egyptisk fajanse og glassteknologi, nye former for litteratur, og den tidligst kjente fredsavtale med hettittene. Egypt har etterlatt seg en varig arv. Dets kunst og arkitektur har blitt kopiert og dens antikviteter har blitt fraktet bort til fjerne verdenshjørner. Dets monumentale ruiner har inspirert fantasien til besøkende og skribenter i århundrer. En ny respekt for antikviteter, oldtidsminner og arkeologiske undersøkelser i tidlig moderne tid har ført til vitenskapelige undersøkelser av den egyptiske sivilisasjon og større forståelse for dets kulturelle arv.
